«Residence of Impermanence»

Fossekleiva kultursenter er stolt over å kunne presentere en omfattende utstilling med Christian Houge. Han arbeider er bokstavelig talt brennende aktuelle. Året 2020 har vist oss at klimakrisen allerede rammer hardt – ikke minst gjennom voldsomme branner som legger enorme naturområder øde.

Utstillingsperioden er svært kort, og det er begrensninger på hvor mange som kan være inne ad gangen. Vi oppfordrer derfor til forhåndskjøpe inngangsbillett til ønsket tidspunkt. I tillegg ønsker vi grupper på 5–30 personer velkommen utenom ordinær åpningstid – på et tidspunkt som måtte passe. Man kan altså ta med venner, familie eller kolleger på utstillingen – og eventuelt kombinere med lunsj eller middag i Café Jebsen – på dagtid eller kveldstid i perioden.

Send forespørsel om visning utenfor åpningstiden til post@fossekleiva.no

Flere spennende arrangementer i utstillingen:

https://fossekleiva.no/event/when-monday-came/

https://fossekleiva.no/event/hva-er-klimasoksmal-arktis/

https://fossekleiva.no/event/hakon-kornstad-konsert/

https://fossekleiva.no/event/aktivisme-litteratur-og-klima/

https://fossekleiva.no/event/hva-er-greia-med-klima/

Christian Houge (f.1972) er en anerkjent fotokunstner som stiller ut i inn- og utland.

Houge har, gjennom sine snart tyve år som fotograf med fokus på miljøbasert kunst, hatt flere separatutstillinger i New York, London, Paris, og Beijing. Hans ‘Arctic Technology’-serie ble solgt på Sothebys’ i London og hans arbeid har blitt nominert til bærekraftighetsprisen Prix Pictet to ganger.

Han har gjort flere store offentlige utsmykninger og er del av flere samlinger, bl.a.  Nevada Museum of Art, Three Shadows Museum, Beijing, Robert Johnson Museum og Equinor.

Utstillingen «Residence of impermanence» viser bilder av dyr som brenner. Vi iler til med å informere om at det er snakk om gamle ustoppede dyr.  Det er fiksjon. Kunstneren har i en lang periode samlet utstoppede dyr, gjerne sjeldne jakttrofeer. Formålet hans var ikke å skape en samling, men å skape kunst. Han satte fyr på dem. De brenner på en bakgrunn av eksklusiv engelsk tapet, inspirert av kolonitiden, av det imperialistiske menneske. En art som er besatt av å erobre. Han ønsker å sette et søkelys på vårt forhold til dyrene, på hvor vi er i vår evolusjonære utvikling i forhold til oss selv, og til naturen.

Her er hans egne ord:

«På mitt fars kontor sto det en utstoppet krokodille. En liten en riktignok, men den skapte stor nysgjerrighet og et snev av ærefrykt for en liten gutt. Et rovdyr. En ekte krokodille. Et liv, som nå var dyttet full av vatt etter sitt møte med mennesker. Alt den hadde opplevd ble levende bilder i hodet mitt og ga næring til en livslang kjærlighet til dyr.

Å være nær dyrene og forstå noe av det som vi mennesker ikke eier er derfor noe som har fulgt meg i mine mange prosjekter som kunstner og mine kunstprosjekter som ofte er miljøbasert. Relasjonen, og konflikten, mellom mennesket og naturen kan utforskes på mange måter. Menneskets tilstand kommer ofte til synet i denne utforskingen.

Hvert bilde i serien er laget i øyeblikk med drama og ødeleggelse, men også vitalitet og liv. Dyret udødeliggjøres med respekt. Dyret får leve igjen. Det gjenoppstår, med sin særegne personlighet, før det endelig får slippe videre på sin etterlengtede vei.

Hvilket betydning og symbolikk har dette objektet før og etter ilden har fortært det tynne laget med natur? På hvilken måte påvirker kunsten vårt forhold til naturen? Hva slags effekt kan kunst ha på formidling av miljø og klimaspørsmål og bevege oss mot en bærekraftig framtid? Hvordan har vårt forhold til naturen kunnet forandre seg så drastisk på bare hundre år?

I løpet av de sist 40 årene har over 60 % av verdens dyr forsvunnet. Dette mens vi forgifter havet med plast, forurenser luften og konsumerer naturen til vi snart ikke har noe mer å gå på.

Det finnes kun 3 % igjen av vill natur på kloden.»

 

Mange av våre tidligste sanseminner, utenom mamma, involverer et dyr. Muligens i form av en kosebamse, kanskje familiens katt eller hund.  Senere kanskje et øyeblikk fra en skogtur hvor du brått står der ansikt til ansikt med et rådyr eller en hare. Det er noen sekunder med øyekontakt før de fyker av sted. En rev kanskje. Eller selveste elgen. Det inngir en følelse av ærefrykt, ofte sårbarhet, av å ha blitt utvalgt til et tett møte. Kanskje uttrykker vi stille: Ikke vær redd, jeg er ikke farlig.

Kunstneren oppfordrer oss til å reflektere over hvorfor vi i stadig større grad har koblet oss fra naturen, hva som har skjedd i denne relasjonen, og hvorfor vi tror vi har et livsgrunnlag uten dyrene, og uten en rik og vital natur.

De er vi som brenner, spørsmålet er hvorfor vi lar det skje.

“We patronize the animals for their incompleteness, for their tragic fate of having taken form so far below ourselves. And therein we err, and greatly err. For the animal shall not be measured by man. In a world older and more complete than ours, they are more finished and complete, gifted with extensions of the senses we have lost or never attained, living by voices we shall never hear. They are not brethren, they are not underlings; they are other Nations, caught with ourselves in the net of life and time, fellow prisoners of the splendour and travail of the earth.”

― Henry Beston

Foto: Christian Houge.