Velkommen til sommerens tekstilutstilling MORSKIPET i Fossekleiva Kultursenter, i den nedlagte vevfabrikken ved vannet i Berger. Utstillingen viser i hovedsakelig nyere arbeider, men inkluderer også enkelte verk fra 1990- og 2000-tallet. Blant 300 søkere har juryen valgt ut 53 kunstnere, hvorav et flertall er medlemmer av billedkunstorganisasjonen Norske Tekstilkunstnere.

Juryen har sett etter verk med en tydelig stemme og egen kraft, og har bevisst løftet frem arbeider med kroppslige referenser, særlig der det menneskelige ansiktet er fjernet, skjult eller tonet ned. Slik får selve fabrikkbygningen tre frem som utstillingens bærende karakter; et fartøy som inviterer publikum til å navigere gjennom tekstile fortellinger på tvers av etasjer og rom. Ved å anonymisere det menneskelige håper vi at utstillingen kan inngå i en større, universell fortelling, og samtidig være en hyllest til håndverket og tekstiltradisjonens dype røtter i livene våre.

/Hanna Roloff
Juryleder (billedkunstner)

Den øvrige juryen har bestått av Franzisca Aarflot (leder for Fossekleiva Kultursenter), Cato Løland (billedkunstner) og Trine Stephensen (utstillingsansvarlig for Buskerud Kunstsenter).

Kunstnerne som deltar på utstillingen:

Yola Maria Tsolis
Gunvor Nervold Antonsen
Siren Dahle
Tina Jonsbu
Linda Lerseth
Kari Hjertholm
Ragnhild Margretha Mietinen Krüger
Lise Linnert
Håvard Kranstad
Live Skogesal
Kirsti Willemse
Tonje Plur
Anne Stabell
Else Karin Tysse Bysheim
Karen Pederstad
Anja Bing Vangsnes
Jorunn Irene Hanstvedt
Kim Kvello
Audgunn Naustdal Holsen
Veslemøy Lilleengen/Pia Antonsen Rognes
USIKKERKUNSTJENTE
Hege Bratsberg
Kristine Fornes
Aurora Passero
Julia Boracco
Liilian Saksi
Marthe Kampen
Tian Miller
Kristin Tinsa Sæterdal
Marius Eid
Marianne Mannsåker
Karina Nøkleby Presttun
Hilde Frantzen
Jorunn Steffensen
Tobias Alexander Danielsson
Admir Batlak
Christina Bruland
Eline Smith Rydmell
Kirsten Wagle
Løvaas & Wagle
Erle Saxegaard
Ingrid Lønningdal
Kari Anne Helleberg Bahri
Brynhild Slaatto
Regien Cox
Marit Helen Akslen
Ghazaal Nasiri
Ragnhild Monsen
Randi Bjerkås Lyngra
Tore Magne Gundersen

—

Den flyvende arken har landet

av Mina S. Haufmann

Med MORSKIPET åpner Fossekleiva dørene for refleksjon over historien som ligger i vevefabrikkens vegger, men samtidig for nye historier med tekstilen i sentrum.

Begynnelsen materialiserer seg gjennom spøkelsesaktige ansikter av veversker i Siren Dahles jacquardvever. Hun har lett etter spor av kvinnene som jobbet i den gamle fabrikken, da den fortsatt var aktiv. Der har hun funnet historier og ansikter som bærer i seg paradokset av å være anonyme, selv om man møter dem ansikt til ansikt i vevene og man skjønner at dette er faktiske mennesker som har levd. Slik vekkes følelsen av og nysgjerrigheten på historien som skjuler seg i fabrikken.

Fortsettelsen åpenbarer seg i bortvendte ansikter. De åpner for en ny historie i de gamle lokalene, og kan ses som en kroppslig tilstedeværelse av tøy og garn som stedfortreder for menneskene som for lengst lukket dørene bak seg. Ansiktene er borte, men materialiteten rotfester menneskets tilstedeværelse på ny. Det særegent taktile som tekstilarbeider har iboende makter også på en unik måte å dra nye mennesker – oss – inn, og å skape et rom der sansene får ta styringen.

Spor er et gjengående tema i MORSKIPET. I noen av verkene, som i Tobias Danielssons håndsydde kollasjer, har atletene trukket ansiktene ned i trøyene sine og blitt anonyme. Det finnes spor av aktiviteten de må ha holdt på med, spor av personligheter som vanligvis er synlige på banen, spor av følelser vi ikke får helt tak på, eller øyeblikk av tilbaketrekking i en ellers eksplosiv kontekst. Hos Gunvor Nervold Antonsen er ansiktene nærmest skrapt bort, men kroner stjernehimmelen som gudinneskikkelser.

I noen av verkene er det spor av mennesker som ikke lenger er hjemme, som i de hule stoffkjempene til Tonje Plur, eller urovekkende, militære, Ajungilak-soveposene til Kari Anne Helleberg Bahri. Det kan også være spor mennesker finner i naturen, som målinger av været, materialisert av Brynhild Slaato og landskapsmålingene i de alternative atlasene til Hilde Frantzen. Eller av mennesker som aldri ble funnet igjen, der kun navnene er det familiene har, brodert og minnet gjennom kollektiv innsats i Lise Linnert sitt verk Desconocida Unknown Ukjent. Et slikt arbeid kan også være uintendert, som i Ormeljod av Veslemøy Lilleengen og Pia Antonsen Rognes, som minner om et liv som gikk tapt altfor tidlig. Inspirasjonen til arbeidet kom fra et bilde av en foss som fant tilbake til sitt eget leie, etter å ha sprengt seg ut av en menneskelaget sperring. Verket henger nå over en foss og naturkreftene bærer vi samtidig i oss.

En annen betydning av spor, er tegnet. Det kan være tegnspråk og håndsignaler som i verket Mine gule hender, der de lydløse tegnene peker mot en erfaring som ligger utenfor uttalte ord, og kroppen kan ha bedre forutsetninger for å utøve tilstrekkelig kommunikasjon. Eller de varmestrålende fargene med ulike tegn som hinter til skjulte betydninger i Marthe Karen Kampens store vev med sløyfer på. Det kan også være esoteriske tegn fra en svunnen kultur, eller mytiske vesener – som i Ghazaal Nasiris broderi inspirert av det episke diktet The Conference of the Birds, skrevet i 1100-tallets Iran av Farid Attar, eller nesten glemt håndverk fra en forfulgt minoritet. De kan også åpenbare seg som små eksplosjoner av form, som hos Kirsten Wagle.

Naturen tar samtidig et skritt frem og trer inn i MORSKIPET sammen med utviskede mennesker og andre jordiske skapninger. En slik skapning er den nærmest underjordiske vetten til Karen Pederstad, som også har dratt med seg remser av plast. Et steg i transformasjonen mot mer gjenkjennelig natur i hverdagens forstand kan ses i hengende, neverfarget ull av Else Karin Bysheim, og enda mer konkret i Regien Cox sin blomstereng. Verk som kan tolkes som hint til naturens former finnes i Hege Bratsberg sine spor fra stein eller trestamme, eller igjen mer konkret i de tidvis stormfulle landskapene til Tian Miller.

Utstillingen rommer også materialitet og teknikk som ikke kan betegnes som natur, som sådan, men som er avhengig av en spesifikk manifestasjon av vår fysiske tilstedeværelse i verden. Liilian Saksi, Anne Stabell og Ragnhild Monsens vakre arbeider er avhengig av en fingerspiss-beherskning av håndverket, for å kunne lage vevnader med en slik grad av presisjon. Gjentagelse og dedikasjon setter seg i hendene som et kroppslig minne og legger til rette for at transformasjonen av materiale til kunst skjer nærmest gåtefullt og koblet på noe annet enn bare det rasjonelle. En kroppslig erfaring.

Det kroppslige minnet finnes også på et annet vis hos oss alle. For hvem kan ikke forestille seg følelsen av ru ull mot hånden, glatt silke mot halsen, eller følelsen av en varmende jakke som beskytter mot kald vind og tunge vanndråper. Tekstil er noe alle har et forhold til, og erfaringen vi har med ulike materialer fra vi er helt små gir et unikt utgangspunkt for å kunne «forstå» materialiteten i tekstile arbeider. Selv de mest abstrakte arbeidene er dypt rotfestet i verden og menneskets sanselighet. Alt ligger derfor til rette for metamorfosen i det tekstile arbeidet, fordi det alltid vil peke mot noe utenfor seg selv, eller jorde oss i vår kroppslige væren i verden. I dette landskapet ligger også noe av det uttalte målet med denne utstillingen, da den er ment som «en hyllest til håndverket og tekstiltradisjonens dype røtter i våre liv», slik juryleder Hanna Roloff uttrykker det.

Slutten, det store bindeleddet finnes hos Tore Magne Gundersens Moderskip. Verket har blitt som en invitasjon til tekstile skapninger og glemte historier. Det er mange av de femtitre kunstnerne i utstillingen som ikke har blitt nevnt med navn her, men som må oppdages av hver enkelt som trer inn i disse gamle salene. MORSKIPET har landet mellom strykene på Fossekleiva og er klare for å ta imot nye og gamle, for å se tilbake på arven etter veverskene som beveget seg mellom søylene i de gamle teglbygningene, men samtidig for å skape nye historier om og med tekstilen.

—

Kuratering: Juryen – ved Hanna Roloff (juryleder), Trine Stephensen, Cato Løland og Franzisca Aarflot.

Montering: Iain Halket

Snekkere: Thorkild Jakobsen og Iain Halket

Lysdesign: Niels A W Jensen

En spesiell takk til Karianne Helen Sand, Kunstfaglig rådgiver i Kunst og Kulturarv.

Billettpriser til MORSKIPET:

Ordinær kr. 110,-      Honnør: kr. 80,-

Kombinert MORSKIPET og Berger museum:

Ordinær: kr. 160,-     Honnør: kr. 120,-

Medlemmer av Norske Billedkunstnere (NBK), Norske Tekstilkunstner (NTK) og Norske Kunsthåndverkere (NK) kommer inn gratis på utstillingen.

Billetter kan kjøpes på forhånd her, og gjelder da til en hvilken som helst dag. Ved å vise fram kvitteringen på mobil etter som utskrift på papir, får man adgangstegn ved inngangen i Fossekleiva kultursenter.